Ingvild Handagard arbeider med deg på manus du ønsker å diskutere.
Å skrive er å
Å skrive om
Å skrive om for større klarhet, mer poesi og kraft – for at leseren skal oppleve et språk, en fortelling, en form som berører. Fortsett å skrive, og skriv om – inntil språket, fortellingen og formen blir helhetlig. Å skrive gjør jeg alene. Jeg arbeider med flere historier parallellt. Å skrive om og bearbeide teksten – er å gi leseren bedre mulighet til å oppleve den historien jeg sitter med. Det er slik jeg kan utvikle meg og bli lest.
Du bruker mye dialog i fortellingene dine?
«Jeg lærte mye om hvordan mennesker snakker i mitt arbeid som radiojournalist i NRK. Jeg arbeider med figurene inntil jeg hører inni meg hvordan de ordlegger seg, hvordan de nøler, puster, ler, gråter – og det skriver jeg inn i dialogene. Jeg har studert og praktisert muntlig fortellerkunst, er opptatt av å lese og lytte på historier; og vil fortelle, men skjønnlitterært har jeg valgt å gjøre det skriftlig. Da er dialogen viktig.»
Er det forskjell på å kalle seg forfatter og forteller?
«En muntlig forteller gjentar en historie – fem, ti, femten, tyve, tretti ganger – men med forskjellig publikum hver gang, og varierer og improviserer historien for sitt publikum. Som forfatter forteller jeg historien så godt jeg kan – og skriver den ned i en bestemt form. Så begynner jeg på en ny historie. Forfatterens tekst forblir den samme, mens en muntlig forteller stadig utvikler den samme historien for nye tilhørere. Men så kan en forfatter skrive videre på en tidligere historie – så noe skarpt skille er det ikke.»
Hva med språket?
«Jeg ønsker at historiene mine skal uttrykkes på en enkel, nesten dagligdagse måte, men samtidig poetisk. Muntlig fortellerkunst har hjulpet meg til å utvikle et enkelt språk.»
Du har sagt: figurene er mine hjelpere?
«Jeg utforsker temaer gjennom figurene; utforsker væremåter – hvorfor reagerer de slik eller sånn? Jeg vil forstå forhold mellom mennesker. Ved å la personene dumpe opp i situasjoner og skrive hva de gjør; lærer jeg også av dem. Fabelen lærer, sa de gamle grekere. Det er et ordspråk som taler til meg.»
Hva betyr det for deg å lese andre forfattere?
«Jeg er en leser. Jeg må lese, og jeg leser mye. Legg en tekst foran meg, og jeg kan ikke la være lese den; selv om temaet og innholdet er meg helt fremmed. Bokstaver på papir trekker meg til seg som fluer trekkes til søtlukten av klisteret på fluepapir. Jeg sitter fast, og må bli der til teksten er lest. Jeg leste meg som barn først gjennom barneavdelingen på Deichmanske bibliotek i Oslo – fortsatt liker jeg klangen av enkelttitler – som Otter tre to kaller (av Leif Hamre). Selv om jeg var for ung etter reglene den gang, gikk jeg en etasje opp til voksenavdelingen og lånte bøker på mors lånekort. Alltid med en viss engstelse for at bibliotekarene skulle forstå at bøkene var til meg selv.»
Hva leste du som ung?
«Før jeg ble tenåring begynte jeg på klassikerne; Dostojevskij, Tolstoj, Hamsun, Sigurd Hoel, Cora Sandel – Hugo, Dumas, Dickens – en blanding av norsk og utenlandsk litteratur – det blir for mye å ramse opp alle. Jeg støvsugde bibliotekhyllene med blikket; kjente igjen bokryggene – var det kommet inn noe nytt – en bok som ikke var der i går? Husker fortsatt følelsen av å ha funnet gull når det dukket opp en bok jeg hadde hørt om, men ikke sett før; eller jeg fant en ny bok av en forfatter jeg likte. Jeg elsket krim; alle Agatha Christies – og leste også bøker på engelsk før jeg gikk ut av folkeskolen. Da var det mer å velge mellom når jeg kunne lese engelsk. Jeg må altså lese. Uten en god bok i huset blir jeg urolig.»
Hva leser du nå?
«Jeg leser mye faglitteratur; om emner figurene mine interesserer seg for. Jeg leser en del krim, og jeg gjenleser en del av bøkene jeg leste som ung. Ellers leser jeg det jeg får tak i av nye bøker som kommer.»